Om skyldfølelse etter å ha null kontakt med din narsissistiske mor


 

 


 


Det å velge ha ta beslutningen om å ha null kontakt med din narsissistiske mor, kan være et hardt valg. Og det kan skape skyldfølelse. For kanskje du føler at du er “slem” eller gjør noe galt. Og det er jo et vanskelig valg å ta. Men ofte kan det også være livreddende og sette deg fri. Og om du har barn så er det også viktig å beskytte disse barna fra psykisk volden som du opplevde. 

 

For hver gang du møter eller prater med din narsissistiske mor så har hun mulighet til å retraumatisere deg, hver gang hun bruker psykisk vold mot deg. Og dette er vondt. Det er også mulig med begrenset kontakt for å beskytte deg selv.

 

Les enda mer og få mange nyttige tips i dette innlegget om skyldfølelse etter å ha null kontakt med din mor. Og hvorfor det faktisk kan redde livet ditt å ikke ha kontakt med din narsissistiske mor, eller ha begrenset med kontakt. Men alt er opp til deg hva du syns er best for ditt eget liv, du bestemmer.

 

God lesing fine deg <3  

 


 


 

Et vanskelig valg å ta:

 

Om du har funnet ut at du har en narsissistisk mor, så er det et vanskelig valg å velge å ha null kontakt. Det er ingen enkel ting og dette er en prossess. Om du føler så mye skyldfølelse for å velge å ikke ha kontakt med henne, at det kan føles ut som at hjertet ditt går i tusen biter. 

 

Eller at du føler et slags ansvar for din mor og at du må støtte og hjelpe henne, selv etter alt det vonde hun har gjort mot deg. 

 

Men det er også tilfeller der denne narsissistiske personen er rett og slett farlig for deg. Og ikke minst også for dine barn eller barnebarn om du har det. Fordi de kan begynne med dette spille av den gyldne ungen og syndebukk fantasien. Og de spiller barna mot hverandre på denne måten. Som er veldig skadelig for barna, og også deg selv. Dette er emosjonell vold og psykisk vold.

 

Og om du har forandret deg og arbeider med å heale dine gjensidig avhengige mønstre (codependent), sånn at du ikke viderefører dette til dine barn igjen. For du kan videreføre det som en codependent eller gjensidig avhengig av en person. For det du viderefører er personlighets trekkene som setter en person opp for misbruk av manipulerende mennesker. Og tilslutt så vil også dine barn tillate misbrukende oppførsel som sine foreldre eller besteforeldre. 

 

Så derfor er det veldig viktig å være veldig forsiktig her. Og du må kanskje også sette en grense her og avgjøre at null kontakt er bra. Det er sunt for dine barn om du har det, og for deg selv. Selv hvor tung det kan være i førsten med denne tanken. 

 

Det finnes også tilfeller der minimal kontakt med slike personer, også kan gå. At du ikke velger å gå helt å ikke ha noen kontakt, men du velger å ha minimalt med kontakt. En slags grå stein kontakt, der du viser minimalt med følelser. Det betyr at du er veldig forsiktig med hva slags kontakt dere har. Veldig forsiktig med hva du deler og hva du tillater at de skal vite. Viktig her å sette grenser og vite hvor grensene går. 

 

Og slike situasjoner er store tester når det gjelder grenser. For de vil alltid presse og presse på dine grenser, for å få det som de selv vil og ønsker. De klarer ikke å respektere grenser, derfor vil de alltid presse grensene dine. Så denne avgjørelsen er det kun du som kan ta, og hva som er best for deg. Om du ønsker å gå null kontakt eller om du kan klare å ha litt kontakt. 

 

Det er som sagt ditt valg å ta. Men å ha slike personer rundt seg kan være ekstremt slitsomt. Om det er narsissisten, sosiopater, psykopater, borderline eller passiv aggressive typer. Det kan rett og slett gå på hvordan du føler deg, din energi, fysisk helse og mentale klarhet. 

 

Og noen ganger er den enkleste måten å gjøre det på er å velge å ikke ha noe kontakt med personen. Noen ganger er den mest ideelle veien å gå er å gå null kontakt. Men dette er enda vanskeligere når det gjelder familie. Om det er et forhold du har vært i, en du har datet eller en du har vært gift med så er det enklere uten barn. Eller en kollega eller en venn for eksempel. 

 

Når det gjelder en x der dere har felles barns så må dere mest sannsynlig ha kotankt hele livet, eller en god stund. Og det er en livslang lærepenge når det gjelder å sette grenser for deg selv. Så her må du kunne mestre dine grenser og mestre den “grå stein” teknikken. Sånn at du ikke tar den psykiske og emosjonelle volden personlig, men at du klarer å se det fra utsiden. Men at det er den andre personen som har store problemer med sine egne følelser og emosjonelle modenhet. 

 

Eller hvis det er foreldre der den ene er narsissist og den andre er gjensidig avhengig, så er det en pakke deal. Hvertfall hvis den som er gjensidig avhengig er så inn i det, at de forsvare den personen som bruker psykisk og emosjonell vold. Da er på en måte også den som er gjensidig avhengig (codependent) med på den psykiske volden for de står ikke opp for deg, eller de sier ikke imot den som bruker psykisk vold mot andre. Men de lar de bare holde på. 

 


 

Du syns synd på din mamma:

 

Det er normalt å synes synd på sin mamma når de har valgt dårlige livsvalg.   Og disse valgene handler om misbruk, men noen har lært henne dette. Hvor har hun lært dette? Fra en av sine foreldre mest sannsynlig. Derfor er det viktig å ikke fokusere på å skylde på noen. Ja hun har gjort ting som ikke er bra om hun har misbrukt deg psykisk og emosjonelt.

 

Men hvis du blir sittende fast der, i skylden så vil du alltid sitte fast i offer rollen. Som er det første steget å heale fra og bli fri etter narsissistisk og psykisk misbruk.

 

Men hvis du ser på det store bilde så var det ikke din mamma som fant på psykisk vold. Men det har gått i mange generasjoner også etter henne. Fra slekt til slekt. Og dette mønsteret fortsetter for alltid, inntil en står opp og sier “dette ender med meg”. Jeg bryter stillheten og sier sannheten om hva som faktisk skjedde. Og risikerer angrep fra familien og mer misbruk fra familien. Og gjør det for du rett og slett er ferdig med det, og du har fått nok. 

 

Det er sånn det var for meg. For jeg har valgt å få null kontakt med min egen mor for å spare mine barn, og også meg selv for mer psykisk misbruk. Det krever mot. Dette er veldig utfordrende ting å stå opp i mot, fordi du snakker om mange generasjoner med psykisk misbruk. Og også en familie som har unnskyldt og latt denne misbruken få lov til å fortsette, i mange generasjoner. 

 

Og det er ingen unnskyldning at det de gjorde var riktig eller at det da var ok, siden det har gått videre i mange generasjoner. Å bli misbruk selv er aldri en unnskyldning for å misbruke andre personer. Boderliner personer kan ofte si dette som deres unnskyldning, og for deres oppførsel som voksne. 

 


 


Om du har opplevd misbruk selv men har blitt en gjensidig avhenge person (codependent), så kan det være en annen person i oppveksten som viste deg kjærlighet. Kanskje det var besteforeldre, far eller andre rundt deg som viste deg ubetinget kjærlighet. Og som de dermed kunne forme denne emosjonelle tilknytningen til. 

 

Men uansett hvor man er om man er gjensidig avhengig eller blitt en som misbruker, så er det viktig å slutte å skylde på generasjonene. Og gjenkjenne misbruket. Og å ikke tolererer denne misbruken lenger når du ser det og sette en grense. Å si sannheten om hva som faktisk skjedde. Det er også viktig å gi deg selv kraft ved å gjennskjenne dette. Og den eneste måten å gjennskjenne det på er å stoppe det. At vi ikke tillater dette å fortsette inni oss selv, og til neste generasjon. 

 


 

Om du har avsky mot din mor:

 

Om du fortsatt har avsky mot din mor, så kan det være et du har ting å jobbe med her som å tilgi. Og dette kan du ikke tvinge deg selv til. Du kan tilgi noen når du er klar for det. Og det tar tid, og det er ting du må slippe på for å kunne tilgi. 

 

For noen ganger så kan vi bli forvirret rundt tilgivelse og misbruk. Noen ganger kan vi tro at å tilgi noen betyr at det de gjorde var ok, men det er ikke det du gjør. Du tilgir for å kunne sette deg selv fri fra de tungene følelsene som forakt, bitterhet og sinne. Sånn at du skal slippe å bære på dette lenger. Sånn at du kan bli fri og leve det livet du drømmer om og fortjener.

 

Og tilgivelse kommer litt senere ut i healingen etter psykisk misbruk. Fordi først så trenger man å løse den kognitive dissonansen om hva som faktisk skjedde eller hva som faktisk skjer. Var det misbruk du  var i? Hva var det som faktisk skjedde osv? Det kan også være forskjellig fra person til person. For noen så kan tilgivelsen skje tidligere i healing etter psykisk misbruk. 

 


 


Dette kan også være en del av misbruk treningen som gjør at de er blitt lært til å tilgi. Og tillate at de sårer deg, og at du tilgir de om og om igjen. Dette er en dysfunksjonell mønster av tilgivelse. Tilgivelse handler ikke om at du skal ta imot alle de psykiske slagene, og tilgi de. Tilgivelse handler om deg selv, og det handler om å sette deg selv fri. Sånn at du kan slippe å bære på alle disse tunge følelsene, og få livsglede og livet ditt tilbake. Det er det tilgivelse handler om.

 

Det er som å sende tilbake alle de tungene følelsene som de har sendt til deg gjennom sin projetion og deres misbruk. Som gjorde at du tok på deg disse tunge følelsene. 

 

Det det betyr om du velger å ikke ha noe kontakt med din mor, så velger du også at du kan slippe å bli traumatisert igjen hver gang hun fortsetter det psykiske misbruket mot deg. På den måten kan du selv bli fri og heale deg selv. I tillegg om du har barn som slipper også de å bli utsatt for dette. 

 

De følelsene av å være fanget eller sperret inne vil eksistere inni deg, til du setter deg selv fri fra dette. Og husk at dette fengselet er ikke ekte. Det virker som at det er så ekte, så vi sitter i dette buret  og føler oss hjelpeløse og håpløse. Og det føles ut som at du ikke kommer ut av det. Og denne lærte hjelpeløsheten gjør at vi ikke engang prøver. Vi sitter i hjørnet i fosterstilling og fortsetter bare å godta det. Men så skjer det noe en dag.

 

Noe skjer plutselig en dag. Og vi har en ny følelse av mot inni oss. Og vi bare går for det. Og vi innser at vi gikk rett igjennom gitteret, og de var ikke engang ekte. Men vi har forestilt oss dette mentale og fysiske fengselet. Det var bare et hologram og et bilde som kom, og som egentlig ikke eksisterte. Vi låste oss selv inni i dette realitets paradigmet, som vi selv ikke oppfant. Men det ble lært til oss. Så det er ikke din skyld, men det ble lært til deg fra du er liten. 

 

Men det er nå ditt ansvar og stå opp, og komme ut av dette fengselet. Når du er lei av og trøtt av å være i dette fengselet. Du kan bli fri. Du kan føle en tung last. Og kanskje du har mareritt om henne. Fordi du overser dine følelser i dagliglivet, og kanskje heller ikke har sett at din mor er en narsissist eller vil se det. Skriv dagbok om disse drømmene, for å huske dette og for å face det du føler om dette. Dette er et arbeid du må gjøre inni deg selv. 

 

Om du ikke gjør det så vil du få lignende personer i livet ditt. Det handler også om at hun skal kunne slippe taket i din sjel. For jeg tror det er mange av oss som føler denne sjele kontakten. Om det er med en forelder, et familie medlem eller en partner. En du hadde en sjelekontakt med eller som du trodde var det. 

 


 


Del gjerne egne erfaringer rundt dette.  Del gjerne under også for å hjelpe andre. Og tror du dette innlegget kan hjelpe noen du skjenner, vær så snill å del.

 

Sender deg mange gode tanker.

Husk at du er bra nok akkurat som du er.

Lys, glede og kjærlighet.

 

Stor gledesklem fra, Nina <3


Om nina

Helping you from anxiety to joy from my own experience. Empath and higly sensitive. Yoga, meditation, pure food recipies & self love. Gluten free, sugar free, paleo & vegan recipies. Namaste. Wish you joy, love and light, Nina <3


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.